Vestlendingen har alltid vore
oppteken av mitt sitt og ditt sitt. No følgjer resten av landet etter.
Vestlandet veks, sjølv om nordmenn flest ser ut til heller å ville
bu dyrt og trongt i hovudstaden enn romsleg
og billeg i vest. Vi som held til her på kysten, skøyter på sjølvtilliten ved å hevde at det er her dei verkelege verdiane blir skapte. Og slik vil
det bli også i framtida, likar vi å tru. Det er her hos oss at stormen ruskar
og riv og storbåra bryt. Det er ein ressurs å rekne med når vi skal erstatte
olje og gass ved å gjere ei overflod av naturkrefter om til tamme og fornybare kilowatt.
Lita
tid. Vi som bur her på kysten, har tenkt å bli
verande. Derfor har vi lita tid og mykje vi skal ha gjort. Det første som må
skje er at ferjene må bort. Ingen ting er så lite produktivt som å vente på
ferja. Når vi ikkje ryddar og jamnar og kablar
og legg rør gjennom gjenstridig norsk
natur, har vi hendene fulle på heimebane. Moderne
oljeturnus gir romslege friperiodar då vi kan få utløp for vår tiltakslyst. Vi
heidrar våre forfedrar ved å rive dei grå stovene deira og erstatte dei med kvite
villaer med blondekant og hollandsk pannestein. Etter kvart sper vi på med grillhytter og gjestehus og garasjar og naust
med loft. Ein kan aldri vite - ein kan få slekta på overnattingsbesøk. Dessutan
er det alltid godt å vite at både suven
og cabincruisaren står trygt under tak i stormbyene.
Ei
banane. Hus og heim og pengar i banken gir sjølvkjensle
og sans for det heimslege. Det er slutt på at vestlendingen sat audmjukt på vonde stolar i gymsalen når Rikskonsertane
eller Riksteatret reiste kysten rundt og delte ut naudrasjonar med finkultur.
No er vi sjølvhjelpte. Vi bookar sjølv våre songstjerner og våre TV-kjendisar frå
øvste hylle og vi har flotte kulturhus å ta imot dei i. Men ingen skal kome her
og seie eit einaste vondt ord om lokal kultur eller dialekt. Seier vi ei appelsine
og ei banane, vil vi også ha retten
til å skrive det. Det skulle berre mangle! Dei siste vi vil ha språkleg råd
frå, er slike med mastergrad og raudpennar. Ingen skal kome her og kritisere
oss for at vi er oss.
SMS- og facebookspråket er brei dialekt og
ingen prøver lenger å imponere filologar
og byfolk med grammatikk. Og i vest Bergen er i stadig større grad Byen, sjølv
om laget ikkje alltid er Brann. Den bergenske skarre-r-en et seg sjarmerande og
freidig både nordover og sørover. No skarrar dei både i Florø og Måløy.
Fosnavåg og Ulsteinvik står for tur.
Garp. Her på våre kantar er det grunnfest i folkemålet å bruke den
utskjelte garpegenitiven. Det vil seie at vi i staden for å snakke om Oles bil
og gryta hennar mor heller snakkar om mitt sitt hus og naboen si skranglekasse. Å snakke slik, er å bruke barnespråk, har
norsklærarane fortalt oss i hundre år, men utan at det har gjort særleg
inntrykk på oss. Dessutan har det vore unasjonalt. For dette er genitivsformene vi plukka opp frå hanseatane -
eller garpane, som vi nedsetjande kalla kolonistane i Bergen.
Denne
hanseatiske måten å uttrykkje kven som eig kva, kom frå plattysk og har prega
språket her i vest i meir enn fem hundre år. Like lenge har skriftlærde gjort sitt beste for å få bukt med uvesenet. Men no breier fenomenet seg austover og langt inn i akademia. Framleis kjempar
språkskribentar som Per Egil Hegge og Lars Aarønes tappert mot garpespråket,
men i Språkrådet har dei gitt opp: ”Det er framleis mange som synest det verkar
barnsleg og lite elegant, men det er ei smakssak”, seier ein forsonleg seniorrådgjevar
Dag F. Simonsen til Bergens Tidende.
Vestlandet veks.
Kjetil Tandstad
