Mitt sitt og ditt sitt språk

 

Vestlendingen har alltid vore oppteken av mitt sitt og ditt sitt. No følgjer resten av landet etter.

Vestlandet veks, sjølv  om nordmenn flest ser ut til heller å ville bu dyrt og trongt i  hovudstaden enn romsleg og billeg i vest. Vi som held til her på kysten, skøyter på  sjølvtilliten ved å hevde at det er her dei  verkelege verdiane blir skapte. Og slik vil det bli også i framtida, likar vi å tru. Det er her hos oss at stormen ruskar og riv og storbåra bryt. Det er ein ressurs å rekne med når vi skal erstatte olje og gass ved å gjere ei overflod av naturkrefter  om til tamme og fornybare kilowatt.  

Lita tid. Vi som bur her på kysten, har tenkt å bli verande. Derfor har vi lita tid og mykje vi skal ha gjort. Det første som må skje er at ferjene må bort. Ingen ting er så lite produktivt som å vente på ferja. Når vi  ikkje ryddar og jamnar og kablar og legg rør gjennom gjenstridig  norsk natur,  har vi  hendene fulle på heimebane. Moderne oljeturnus gir romslege friperiodar då vi kan få utløp for vår tiltakslyst. Vi heidrar våre forfedrar ved å rive dei grå stovene deira og erstatte dei med kvite villaer med blondekant og hollandsk pannestein. Etter kvart sper vi på med  grillhytter og gjestehus og garasjar og naust med loft. Ein kan aldri vite - ein kan få slekta på overnattingsbesøk. Dessutan er det  alltid godt å vite at både suven og cabincruisaren står trygt under tak i stormbyene.

Ei banane. Hus og heim og pengar i banken gir sjølvkjensle og sans for det heimslege. Det er slutt på at vestlendingen sat  audmjukt på vonde stolar i gymsalen når Rikskonsertane eller Riksteatret reiste kysten rundt og delte ut naudrasjonar med finkultur. No er vi sjølvhjelpte. Vi bookar sjølv våre songstjerner og våre TV-kjendisar frå øvste hylle og vi har flotte kulturhus å ta imot dei i. Men ingen skal kome her og seie eit einaste vondt ord om lokal kultur eller dialekt. Seier vi  ei appelsine og ei banane, vil vi også ha retten til å skrive det. Det skulle berre mangle! Dei siste vi vil ha språkleg råd frå, er slike med mastergrad og raudpennar. Ingen skal kome her og kritisere oss for at vi er oss.

SMS- og facebookspråket er brei dialekt og ingen prøver lenger  å imponere filologar og byfolk med grammatikk. Og i vest Bergen er i stadig større grad Byen, sjølv om laget ikkje alltid er Brann. Den bergenske skarre-r-en et seg sjarmerande og freidig både nordover og sørover. No skarrar dei både i Florø og Måløy. Fosnavåg og Ulsteinvik står for tur.

Garp. Her på våre kantar er det grunnfest i folkemålet å bruke den utskjelte garpegenitiven. Det vil seie at vi i staden for å snakke om Oles bil og gryta hennar mor heller snakkar om mitt sitt hus og naboen si skranglekasse.  Å snakke slik, er å bruke barnespråk, har norsklærarane fortalt oss i hundre år, men utan at det har gjort særleg inntrykk på oss. Dessutan har det vore unasjonalt. For dette er  genitivsformene vi plukka opp frå hanseatane - eller garpane, som vi nedsetjande kalla kolonistane i Bergen.

 Denne hanseatiske måten å uttrykkje kven som eig kva, kom frå plattysk og har prega språket her i vest i meir enn fem hundre år. Like lenge har skriftlærde  gjort sitt beste for å få bukt med uvesenet.  Men no breier fenomenet seg  austover og langt inn i akademia. Framleis kjempar språkskribentar som Per Egil Hegge og Lars Aarønes tappert mot garpespråket, men i Språkrådet har dei gitt opp: ”Det er framleis mange som synest det verkar barnsleg og lite elegant, men det er ei smakssak”, seier ein forsonleg seniorrådgjevar Dag F. Simonsen til Bergens Tidende.

 Vestlandet veks.

Kjetil Tandstad